En ELDKVARN i uka
Uke 13-2003:
| Tittel: | Låt kärleken stanna kvar | Fra album: | "Död stjärna" (2001) |
| Tekst: | Plura Jonsson | Musikk: | Plura Jonsson |
| Annen informasjon: | Sangen var én av tre fra "Död stjärna" som ble brukt på konserter opptil 5 mnd før plateutgivelsen! (De andre to var "Allting jag aldrig fick av dig" og "Jag står upp än".) | ||
Så många gånger,
som jag hoppats och trott
varje gång har kärleken gått ifrån mig.
Det finns ingen rättvisa här i världen.
Låt kärleken stanna kvar (den här gången)
Låt kärleken stanna kvar.
- - -
När jag vakna upp i
morse, sov du
bredvid mig i sängen.
3 dar hade gått, jag önskar det vart längre.
Fast jag vet att du reser idag,
vet jag att kärleken stannar kvar.
Låt kärleken stanna kvar.
Låt kärleken stanna kvar.
Låt kärleken stanna kvar.
Vi har gjengitt første og siste vers i "Låt kärleken stanna kvar", en av de intense og grenseløst nakne kjærlighetssangene fra Död stjärna. Vi ser for oss jeg-personen, en mannsfigur som i denne sangen ligner mer på Plura selv enn noen annen av talsmennene i sangene hans. Personen vi møter i "Låt kärleken stanna kvar", har gjort en hel del bitre erfaringer, som vi hører nevnt i første vers. Minnene får ham til å trygle og be om at kjærligheten må få bli værende denne gangen, et vræl av en bønn som innledes med noen symbolsk forvrengte og hamrende gitarakkorder.
I siste vers hører vi om en hverdagsscene blant helge-kjærester: Hun er hos ham, har vært der i 3 dager - en weekend??? - og må dra tilbake senere samme dag. Tvilen begynner å melde seg: Vil dette vare? Vil kjærligheten tåle enda en atskillelse? Har disse 3 dagene vært nok til å befeste kjærligheten?
Vi kan levende forestille oss den murrende, gnagende engstelsen, ikke minst hos denne personen, som har opplevd så mange ganger i urettferdighet at kjærligheten forsvant. Det er her vi får den psykologiske konflikten mellom det altfor overbeviste og skråsikre utsagnet "...vet jag att kärleken stannar kvar" og det umiddelbart påfølgende, bønnfallende refrenget "Låt kärleken stanna kvar."
Det er ingen trygg og tålmodig mann vi møter i denne teksten. Hans eget forsøk på å overbevise seg selv om at kjærligheten vil bli værende denne gangen, er bare egnet til å blottstille den uunngåelige tvilen: Ingen kan noen sinne være sikker på at kjærligheten vil bli værende, for man må være to om det. Hver enkelt kan ta ansvar bare for sin egen standhaftighet. Derfor virker den dvelende bluesmelodien i denne perlen av en sang så manende, klagende og desperat: La det uvirkelige endelig bli virkelighet!
Askim, 26.03.03
Vennlig hilsen
Elin og Vidar Olaussen