En ELDKVARN i uka
Uke 35-2003:
| Tittel: | Sånger innan himlen faller ner | Fra album: | "Brott lönar sig alltid" (2002) |
| Tekst: | Plura Jonsson | Musikk: | Plura Jonsson |
| Annen informasjon: | Sangen er opprinnelig innspilt med Jerry Williams | ||
Jag
väntar i baren
Klockan är noll
Jag sitter bland skuggorna
Vi skall åt samma håll
Klockorna ringer
Vår tid är mätt
Radion spelar gamla sånger
Och människor dansar tätt
Sånger
innan himlen faller ner
En vacker dag så finns vi inte mer
Sånger innan himlen faller ner
Det er eksistensielle temaer vi møter i denne vakre teksten. Den handler om å rekke å få med seg det siste. Bildet med baren hvor stengetiden nærmer seg, er velkjent, og beskrivelsen av omgivelsene og situasjonen gjengir en stemning som sier noe til de fleste. Klokker som ringer, varsler at noe er i ferd med å ta slutt. Kvelden er over, tiden er tilmålt. Det gjelder å få med seg siste dans før alle går hver til sitt.
Her er det ingen intens kjærlighetshistorie, ikke noe bittert oppbrudd, bare enda en kveld på byen som er i ferd med å gå over i historien. Parallellen til livet er slående. Teksten tar ikke opp hva som kommer etterpå; det er dagen i dag den handler om. På samme måten som andre linje i refrenget varsler at "en vacker dag så finns vi inte mer" vet vi at når baren stenger, er kvelden ubønnhørlig forbi. Store og små temaer blandes, men vi ser at det er de store linjene i tilværelsen som teller i denne teksten.
"Sånger innan himlen faller ner" er et av mange eksempler på Pluras poetiske talent. Med enkle, korte bilder fra et utested en sen kveld sporer han tanken over på livets innhold og avslutning. Det ligger stor respekt for skjebnen i denne teksten - vi vet aldri når "himlen faller ner" og vi ikke finnes mer. Det er ingen dyp livsfilosofi utover dette, ingen formaninger eller advarsler. Teksten bare fastslår menneskenes tidløse og uunngåelige vendepunkt: Det ukjente tidspunktet da det ikke er mer å forsyne seg av. Sangen har en kvikk melodi med humørfylt rytmikk, noe som vitner om optimisme tross alt.
Askim, 24.08.03
Vennlig hilsen
Elin og Vidar Olaussen