En ELDKVARN i uka
Uke 3-2003:

Min långa resa har ett slut,
en evighet går bort på en minut.
Jag rullar runt, jag åker kana
runt solen i en vinglig bana.

Vi gick på samma gata,
vi talade ett språk.
Bönne, jag minns gången
när vi åkte i din pappas båt.
Vi skulle ut på fjärden,
vi gjorde några slag
där utanför låg världen
och väntade en vacker dag.

Din resa fick ett hastigt slut,
en evighet gick bort på en minut.
Du sover nu, du nådde Kanaan
runt solen i en vinglig bana.

Denne sangen har Carla Jonsson skrevet til en barndomsvenn som døde tidlig. Vi har valgt å gjengi et utsnitt av teksten hentet på en litt uvanlig måte: Først har vi sitert første refreng, deretter andre vers og til slutt andre refreng. Ved å ta med to versjoner av refrenget får vi vist hvordan den mest sentrale delen i sangen endrer innhold selv om ordene er beholdt i så stor grad at de to refrengene i forbifarten kan synes helt like.

Å ta avskjed med en person som går bort altfor tidlig, er noe man aldri blir helt ferdig med. Plutselig vil et minne eller en flyktig referanse stige til bevissthetens overflate og tydeliggjøre det ubotelige fraværet til den som gikk bort, selv om det kan være svært lenge siden. Minnet som i et øyeblikk preger tanken, får også det vanlige, dagligdagse, kjente, vante og faste til å endre karakter en kort stund: En kjær person vil for alltid mangle i vår situasjon.

Det er dette preget av umerkelig, men uunngåelig endring i det daglige som på symbolsk vis kommer til syne i kontrasten mellom de to refrengene vi ser her. Hvem som mangler, og hvilke minner som knytter seg til ham, leser vi i verset om båtturen med "din pappas båt". Bare Carla kjenner Bönne, men vi andre blir nok en gang minnet om at fortiden til de fleste av oss inneholder personer som ikke lenger er blant oss. Å tenke på dem i dette øyeblikket farger stunden og gjør den annerledes enn ventet - symbolisert med refreng nr 2 sitt nye innhold - og på denne måten synliggjøres det at våre avdøde bekjente for alltid har personlig verdi for oss, fullt egnet til å berike og prege enhver stund der minnet blir tydelig.

Og i neste vers, som ikke er tatt med her, kommer optimismen som vi aldri kan gi slipp på: "När alla klockor stannat, och solen brunnit ut, då ska vi åter mötas och bränna upp vårt sista krut."

Askim, 06.12.02
Vennlig hilsen
Elin og Vidar Olaussen