Häst och vagn från katedralen, längs gatorna,
under månen och appelsinträden.
I månskenet över kanalen, en ros, och en lycklig man
av världen.
Vi glömde vägen och sorgen, bland blommorna, under månen
i Andalucia.
Barnen lekte på torgen, jag var en lycklig man, du var
en ros vid min sida.
Zigenarkvinnan spådde mig, señor är en man som
styrs av sitt hjärta.
Señor, hon är en ros med taggar, den som tar henne,
måste också ta emot smärtan.
Det finns en ros i Sevilla, röd i månens sken.
Mitt hjärta stod stilla, min älskade.
Plura gir oss her et bilde, en stemningsbeskrivelse i måneskinn i Sevilla. Teksten er full av beskrivende bilder som utfyller vårt inntrykk av den eksotiske scenen: Transport med hest og vogn, måneskinn, appelsintrær, blomster og lekende barn. Midt i denne sydlandske idyllen har sangens hovedperson truffet en kvinne, en skjønnhet så fager at hun framstilles som byens egen rose.
Denne teksten, som her er gjengitt i sin helhet, er et eksempel på Pluras evne til å bruke fantasien og å skildre det han ser, med enkle, virkningsfulle formuleringer. Han kjenner elementene i en spansk by, og han viser oss hvordan han - i det minste i fantasien - opplever kjærligheten i det fremmedartede miljøet. Musikken er betagende, utstyrt med autentiske effekter som kastanjetter og flamenco-gitar.
Sigøynerkvinnen spiller en avgjørende rolle i dette
miljøet. Hun advarer og sier at det også fører smerte
med seg å ha denne kvinnen som hovedpersonen har forelsket seg i.
Dette er ikke noe nytt, verken i Pluras diktning eller i de flestes erfaringer.
Derimot opplever vi poesien i advarselen; den innfører sårheten
i det skjønne, eksotiske bildet. Rosen i Sevilla er en sang
som i konkrete bilder formidler hele skalaen av følelsene hos en
forelsket mann, fra blomster og barn på torget til angsten for smerten
som lett kan erstatte forelskelsen.
Askim, 01.07.01
Vidar Olaussen
| Tilbake til hovedsiden |