Min mamma sa, min pappa sa:
Ingen vinner... på landsvägen mot kusten.
Växte upp med en gitarr, jag växte upp i detta band,
vi jobbade på landsvägen längs kusten.
Röda gårdar, solnedgångar,
vi har rullat hatt i städerna vid kusten.
Hjul som rullar, år som går,
allt försvinner... på landsvägen mot kusten.
Dette er den første av tre utvalgte sanger som på hver sin måte handler om bilkjøring. Sangene har det til felles at det på mange måter er bilkjøringen, farten og det vi her på Østlandet kaller "råning" som ser ut til å være hovedsaken i de tre tekstene, men ved nærmere ettersyn viser det seg å være atskillig større og dypere ting som framstår mer eller mindre mellom linjene.
I Landsvägen längs kusten møter vi i starten en unggutt på vei mot kysten med sine foreldres advarsler i friskt minne. Vi tenker vårt, det er sommer nå og ulykkesstatistikken har sin vanlige topp i denne måneden. Allerede i neste vers forstår vi at dette ikke handler om risikabel bilkjøring og tragiske ulykker i lyse netter. Nei, her trekker Plura nok en gang fram sitt kjære band og bruker landeveien som bilde på framdriften, vandringen fra hjembyen og fram gjennom tiden. Steder han har sett under reisene med bandet, er mange. Opplevelsene er mangfoldige og blir til en ensartet masse. Allt försvinner på landsvägen mot kusten.
Bilkjøringen er blitt tildelt en målsetting og er ikke
til for kjøringens skyld, men for vandringen gjennom landet og tiden
- bandets vandring. Advarslene fra foreldrene er ikke glemt, men
han viser i denne sangen hvordan virkeligheten artet seg tross advarslene.
Den ble ikke så ille, når alt kommer til alt.....
Askim, 01.07.01
Vidar Olaussen
| Tilbake til hovedsiden |