Det er en veksling mellom ytterpunkter vi er vitne til i dette verset. Først den deprimerende, ensomme vandringen gjennom byen, forsterket av at tidspunktet er nyttårsaften - en kveld som for de fleste andre er preget av fest og fellesskap. Deretter vendepunktet: En fremmed kvinne tar kontakt og ikke bare inviterer, men rent ut sagt gir beskjed om hvor den ensomme vandreren skal tilbringe natten. Kontrasten mellom innledning og avslutning blir enorm; de opprinnelig mørke og bedrøvelige utsiktene for natten slår om til en eksplosiv motsetning.
Det er en aldri så liten genistrek som er utført når denne lille, poetiske episoden er tidfestet nettopp til nyttårsaften. Neppe noen annen dag i året er så fylt av motstridende og vaklende fornemmelser: Forventning og uvisshet, lengsel og spenning, angst og håp, tilfredshet og skuffelse.... Idet verset ovenfor avrundes, er situasjonen dirrende av de mest glitrende utsikter, kanskje den aller beste bakgrunnen for inngangen til nyttårsnatten: Vissheten om at natten ikke skal tilbringes i ensomhet.....
Askim, 30.12.00
Vidar Olaussen
| Tilbake til hovedsiden |