Jag vet inte vad som skall hända, men bilden jag ser måste
gå att vända på.
Dödsmaskinen följer mig i spåren, genom havet
och skogen, till den övergivna gården.
Genom landet som gav oss vår rikedom, timmer till husen,
sten att bygga bron.
På den här bilden jag ser finns ingenting kvar, det
är en öken därute i stället för hav.
Jag har levt i skogen, jag är född ur havet, jag är
älskaren från det öde landet.
Disse linjene danner avslutningen på en av Pluras mest omfattende tekster og en av de virkelig storslåtte sangene fra albumet Himmelska dagar. Sammensetningen av elementer som tilsynelatende ikke har noen logisk sammenheng, symboler og bilder fra forfatterens hode, preger deler av sangen på en måte som får oss til å tenke på Bob Dylans mest dunkle tekster (Farewell Angelina, All Along the Watchtower m.fl.).
Sangen gir glimtvise skildringer fra en by der menneskene har et marginalt forhold til hverandre. Det kan minne om en framtidsvisjon av det mer fryktinngytende slaget. Mel Gibson spiller en viktig rolle i sangen, det samme gjør en udefinerbar småjente ("lilla syster"). Vi forvirres kolossalt av de overraskende elementene som den hurtige melodien slynger mot oss. Her i avslutningssekvensen går oppramsingen av elementer over i det opplagt mer tilbakeskuende. Vi finner en slags nostalgi samlet i linjen om "...landet som gav oss vår rikedom..." og vi forstår at dette handler om naturen, betingelsene for menneskelige relasjoner, flukt eller ønske om flukt - og om en viss elsker.
Det er denne elskeren som har gitt sangen dens tittel og som avslutter
hele den mektige teksten. Hvem er han, "Älskaren från det
öde landet"? Det virker som det er en tidløs størrelse
vi hører om, en person som nedstammer fra et dunkelt rike frigjort
fra tiden men likevel tilhørende en uønsket framtid. Samtidig
er personen en "älskare" som "har levt i skogen, ... är född
ur havet.." Det høres ut som en faun er under materialisering,
og selv om hans herkomst er framtiden, er han likevel bærer av kjærligheten.
Kanskje Plura her har skrevet en framtidsskildring som tross alt gir et
varsel om at kjærligheten fortsatt vil eksistere????
Askim, 22.04.01
Vidar Olaussen
| Tilbake til hovedsiden |