|
|
Eldkvarn i Dalhalla! Det
lyder både forlokkende og skremmende på samme tid. Dalhalla er et gedigent
krater i skogen nord for Rättvik i Dalarna, et dagbrudd der det i århundrer er
blitt utvunnet kalk, men der det nå er innredet en kjempemessig konsertscene og
tribuner til 4000 tilskuere. Krateret er 52 meter dypt, og dimensjonene er så
ufattelige at de må oppleves. Det samme må den unike "grønne
akustikken" som gjør at lyden føles tett og intim selv om avstanden fra
tribunene til scenen, som er omgitt av en naturlig vollgrav, er opptil et par
hundre meter. Nettstedet www.dalhalla.se
gir et lite inntrykk av hvordan stedet er.
Torsdag 22. mai 2003 gikk Högskolan i Dalarna inn i sluttfasen av sitt 25 års jubileum. Dette ville man markere med en konsert i Dalhalla, og i tillegg til Eldkvarn var latino-popstjernen Javiera og det svensk-irske bandet SWÅP invitert. Showet startet stemningsfullt med at Javiera ble rodd i Dalabåt i vollgraven fram til en trapp opp til scenen hvor hun ble mottatt av en vertinne i Dala-bunad. Der opphørte det stemningsfulle for stakkars unge Javiera sin del. Med 5-6 låter framført med playback bare støttet av en perkusjonist slet hun seg gjennom sitt repertoar, omgitt av to keitete, mannlige dansere og med innlagt klesskift etter hvert nummer. Det knyttet seg større forventninger til det relativt ukjente bandet SWÅP, men før de kom på scenen, troppet stand up-komikeren Jan Bylund opp og fylte en kort pause med ustyrtelig god humor og vanvittig morsomme poeng. Som norrlänning innledet han med å si at "det är kul att vara här i erat lilla tjälskott här i Dalarna!" [For ordens skyld: tjälskott betyr telehiv på norsk...] |
 |
|
|
SWÅP gjorde en meget god figur med rytmisk og akkustisk musikk som harmonerte behagelig der nede i dypet av Dala-fjellet. Etter dette fulgte en pause der det var rikelig anledning til å få opp varmen ved å kjøpe mat og drikke i serveringsstedene ved siden av og ovenfor tribunene. Etter pausen hadde Jan Bylund en ny serie med glimrende talekunst før det ble et kort opptrinn med det som svenskene kaller "student-spex", noe som vi nærmest må kalle studentrevynummer. Som ventet var dette best for de innvidde. - Til slutt kom Eldkvarn! |
Det var varslet i forhåndsomtalen at Eldkvarn skulle spille unplugged. Dette hadde vi liten tro på, og med rette, for alle stilte med sine vanlige instrumenter. Ikke engang Plura hadde akkustisk gitar med seg. Bandet hadde fått tilmålt 50 minutters spilletid ved denne konserten. Med så mange aktører på én kveld var det forståelig at rammene måtte være stramme. |
| Eldkvarn startet i kjent stil med 3 låter fra den nyeste plata, og lyden satt perfekt. Tribunene var 1/3 fylt ettersom det visstnok var 1400 personer til stede. Dette var likevel langt flere enn bandet er vant til å spille for, og verst av alt: Avstanden til publikum var uoverstigelig. Selv forreste rad var mer enn 30 meter fra bandet. Dette gjorde det vanskelig å nå skikkelig fram, så bandet gjorde lurt i å fortsette med 2 stillferdige, innadvendte låter fra "Limbo". Så lang var alt meget vel. Med den svært kjente "Kärlekens tunga" burde bandet ha fått den kontakten med publikum som man strevde med, men da sangen gled over i improvisert tekst før siste vers slik vi har hørt på så mange konserter, falt publikum liksom av lasset. |  |
 |
I neste låt, "Somliga går med trasiga skor", ville Plura ha folket til å synge siste vers uten å ha ham som forsanger, men oppdaget fort at bandet på sin side av vollgraven ikke hadde mulighet til å høre en eneste tone fra den tappert syngende forsamlingen. Da bandet avsluttet med "Pojkar, pojkar, pojkar" håpet vi på en kortversjon som passet til den rendyrkede form for sceneopptreden som Dalhalla krever, men også her fulgte Eldkvarn vanlige rutiner fra intime klubb-spillinger og gjennomførte hele den kjente gitarsoloen som gled over i Satisfaction og tilbake til PPP igjen. Dalhallas majestetiske fjellvegger og frapperende format tillot ikke slik løssluppenhet. Samtidig med at bandet gikk av scenen, forsvant flere hundre publikummere, men de som ble sittende for å høre ekstranummeret "Nerför floden", fikk en særdeles behagelig avslutning på denne lange og kalde kvelden. Eldkvarns stemningsfulle låt fra 1988, framført med 7-800 tilhørere til stede, gled vakkert inn i vårnatten ledsaget av gnister og røyk fra fyrverkeri på kanten av Dalaskogens gedigne kalksteinskrater. |
| Vi reflekterer om og om igjen om hva som skulle vært annerledes, og vi kommer fram til en rekke svar. Selv det mest rutinerte rockeband må ikke tillate seg å regne Dalhalla som en hvilken som helst utendørsscene, og arrangørene i Dalhalla må ikke under noen omstendighet unnlate å gi opptredende artister så mye forhåndsinformasjon som mulig om hvilke særskilte forholdsregler stedet krever. Det var spesielt Javiera som ble rammet av de uberegnelige forholdene i Dalhalla, og dersom det er artistenes forberedelser og Dalhallas forhåndsinformasjon som har sviktet denne gangen, er det urettferdig mot artistene når lokalavisene dagen etterpå leverte henholdsvis kvass kritikk (Falu-Kuriren) og ren slakt (Dala-Demokraten) av konserten. - Men stedets særegne atmosfære gjorde konserten til en stor opplevelse! Vi håper Eldkvarn igjen en gang vil gi seg i kast med Dalhalla - gjerne forsterket av en blåserrekke! |  |
|
|
|
